Fairfield & Engel 2015 – Privacy as a Public Good¶

Ufullstendig PDF

PDF-en begynner på s. 421, midt i artikkelen (Duke Law Journal, bind 65, fra s. 385). Innledningen og del I (s. 385–420) mangler. Kortet dekker bare del II, del III og konklusjonen. Definisjoner og argumenter fra tidligere i artikkelen er ikke med her.

Kort fortalt

Forfatterne hevder at personvern er et fellesgode (public good) i streng økonomisk forstand, og at mangel på personvern er et felles onde (public bad) som hver bruker bidrar til når hen deler opplysninger som også angår andre (s. 423) [U]. Fordi individets og gruppens insentiver spriker, vil selv fullt informerte individuelle valg ha en tendens til å redusere det samlede personvernet (s. 423) [U]. Med utgangspunkt i eksperimenter om fellesgoder foreslår de verktøy som hjelper grupper å samarbeide: gjentatt samhandling, gruppens kjennetegn, marginal avkastning, kommunikasjon, sanksjoner og innramming (s. 435–455) [U]. De konkluderer med at gruppen, ikke individet, er den relevante enheten for personvern, og at verktøy bygget rundt individuelle rettigheter til innsyn og sletting i stor grad har vist seg virkningsløse (s. 456–457) [U].

Problemstilling og hovedpåstand¶

Spørsmålet er hvorfor forbrukere sier at de vil ha personvern, men likevel godtar tjenester som koster mye personvern for dem selv og andre. Forfatternes svar: brukerne mener de ikke har noe valg og uansett ikke noe personvern, på grunn av hvordan samfunnet som helhet handler (s. 425) [U]. De avviser forklaringen om at forbrukerne lyver om hva de foretrekker (s. 425) [U].
Hovedpåstand: personvern er et fellesgode slik begrepet er strengt definert i økonomifaget, og er utsatt for sosiale dilemmaer (s. 423) [U].
Påstand om politikk: den dominerende tilnærmingen med opplæring og myndiggjøring av individet har kommet til kort, og har gitt opphav til privacy nihilism (s. 456) [U]. Jo mer opplyste og myndiggjorte individene er, desto verre kan det sosiale dilemmaet bli for gruppen (s. 456) [U].
De hevder ikke at fellesgodemodellen utelukker andre modeller, bare at individfokuserte tilnærminger gir stadig mindre igjen (s. 456) [U].
Hvordan problemstillingen formuleres i innledningen: Ikke funnet i teksten (sidene mangler).

Teoretisk perspektiv¶

De plasserer seg i tradisjonen etter Coase og Ostrom og bruker økonomifaget for å finne verktøy grupper selv kan bruke for å opprettholde fellesgoder (s. 421) [U].
De er mindre inspirert av miljøretten og mer av resultater fra eksperimenter med fellesgoder (s. 421) [U].
Fellesgodeteori, og skillet mellom neoklassiske forutsigelser (alt samarbeid bryter sammen) og atferdsøkonomiske og eksperimentelle funn (grupper motstår sosiale dilemmaer), går gjennom hele artikkelen (s. 433, 456–457) [U].
Sentrale økonomiske referanser: Ledyard om gruppens kjennetegn (s. 440), Isaac og Walker om gruppestørrelse og marginal avkastning (s. 441), Andreoni om innramming (s. 454) [U].
Fra personvernretten viser de til Cohen om selvet som sosialt situert (s. 423, note 185) og Solove om personvern som mer enn en individuell skade (s. 432, note 222; s. 446) [U].

Empirisk materiale og kontekst¶

Ingen egen empiri. Forfatterne bygger på funn fra eksperimentell økonomi (s. 434–455) [U].
Rettslig kontekst: amerikansk rettspraksis om datainnbrudd og søksmålskompetanse (standing), blant annet Clapper v. Amnesty International (s. 426–428) og Remijas v. Neiman Marcus (s. 428), og delstatenes lover om varsling av datainnbrudd (s. 428) [U].
Eksempler fra sosiale nettverk (Facebook, eBay m.fl.), målrettet reklame og prisdiskriminering (s. 424, 430–431, 448, 452) [U].
Snowden, PRISM og Verizon-ordren brukes som eksempler på at selskapers data kan stilles til myndighetenes disposisjon (s. 432–433) [U].
Land: hovedsakelig USA. Europa nevnes én gang, som stedet der personvern som menneskerettighet har fått mer oppmerksomhet (s. 432) [U].

Metode¶

Begrepsmessig og normativt argument: de foreslår hovedsakelig normative tilnærminger basert på eksperimentelle resultater (s. 434) [U].
De begrunner dette med at eksperimentalister unngår politiske konklusjoner, mens jurister er trent i å tilpasse studier til konkrete saker (s. 434) [U].
De understreker at litteraturen peker mot mulige løsninger, men ikke uunngåelig fører til deres konklusjoner (s. 435) [U].
I del II leser de også amerikansk rettspraksis for å vise hvordan domstolene håndterer kollektiv dataskade (s. 425–429) [T – sammenfatning].

Sentrale begreper¶

Begrep	Hvordan kilden definerer eller bruker det	Side	U/T
public good / public bad	Matematisk identiske; bare innrammingen er ulik. Mangel på personvern kan ses som et public bad	423, 454	U
social dilemma	Å svikte (defection) er den dominerende strategien for individet, mens samarbeid er best for samfunnet	422	U
free rider (gratispassasjer)	Hver enkelt har insentiv til å nyte godt av godet uten å bidra	421–422	U
impure public good	Personvern har trekk av et privat gode og kan modelleres som delvis offentlig; nærmer seg et rent fellesgode lenger ut i nettverket	442–443	U
MPCR (marginal avkastning per person)	Det individet får igjen for å bidra; lav MPCR i store nettverk gir mindre samarbeid	441, 443, 449	U
conditional cooperation	Å bidra dersom man tror andre også bidrar; forklares med motvilje mot ulikhet eller med gjensidighet	444–445	U
repeat play / shadow of the future	Samarbeid kan opprettholdes når man ikke vet når samhandlingen tar slutt	435–437	U
second-order public good	Å overvåke og sanksjonere er selv et bidrag til et fellesgode	453	U
valence framing / label framing	Å fremstille samme situasjon på en annen måte, eller bruke signaler, endrer hvor mye folk samarbeider	454–455	U
privacy nihilism	Påstanden om at siden forbrukerne ikke får personvern, må de ikke ønske det	456	U
data pollution	Brukes om samfunnsskader fra data som kanskje må håndteres utenfor domstolene	429	U

Hvordan personvern og private data forstås¶

Som fellesgode (delvis offentlig) og mangel på personvern som et felles onde (s. 423, 442) [U].
Som noe kollektivt / gruppebasert: den relevante enheten er gruppen (s. 456) [U]. Det én deler, rammer venner og familie, for eksempel gjennom helseopplysninger (s. 424) [U].
Som sosial og systemisk skade: retten må kunne anerkjenne skader fra innsamling, sammenstilling og utnyttelse av data, ikke bare skade på bestemte individer (s. 425) [U]. Økt systemisk risiko for identitetstyveri er et eksempel (s. 427) [U].
Som noe politisk: mangel på personvern skader også det politiske fellesskapet (the body politic), og personvern er viktig for demokratiske prosesser og selvstendige beslutninger (s. 432) [U].
Personvern som menneskerettighet nevnes, med en merknad om at dette perspektivet har fått mer oppmerksomhet i Europa enn i USA (s. 432) [U].
Personopplysninger beskrives som noe brukerne indirekte «betaler» med for å få tilgang til plattformer (s. 423) [U].

Argumenter og funn¶

Den individuelle skaden brukeren regner med, er for liten til å veie opp for gevinsten. Summerte man alles skade, ville den samfunnsmessige balansen vært negativ (s. 424) [U].
Det felles onde vokser over tid med økende lagrings- og analysekapasitet (s. 424) [U].
Domstolene ser gjerne på konkret skade for bestemte individer, ikke på tap for samfunnets velferd (s. 425) [U]. Tendensen er i endring, for eksempel i Remijas (s. 426–428) [U].
Retten har tidligere ligget etter vitenskapen, som med tobakk og asbest. Spredte dataskader kan på samme måte etter hvert bli rettslig anerkjent (s. 429) [U].
Atferdsmodeller gjør at selskaper kan hente ut nesten hele forbrukeroverskuddet gjennom pris- og produkttilpasning. Det kan være et samfunnstap, ikke bare et fordelingsspørsmål (s. 429–432) [U].
Omfattende statlig overvåking virker nedkjølende; borgere sensurerer seg selv på nett (s. 433) [U].
Gruppestørrelse alene hindrer ikke samarbeid, så lenge den marginale avkastningen er høy nok (s. 441–442, 444) [U].
Små, tette grupper er der den marginale avkastningen best kan utnyttes. Verktøy for å beskytte venners personvern hjelper slike grupper (s. 443) [U].
Motvilje mot ulikhet kan forklare hvorfor nothing-to-hide-argumentet står så sterkt: folk kan tro at de som gjør noe galt, har mer nytte av personvern enn dem selv (s. 446–447) [U].
Dagens tilnærming, der skoler og reklame lærer at ingen kan stoles på nett, kan undergrave samarbeid basert på gjensidighet (s. 448) [U].
Selv små økninger i gevinsten ved personvernvennlig atferd kan hjelpe, for eksempel tillatelseskontroll per app og håndheving av do-not-track (s. 449–450) [U].
Pseudonymitet gjør det mulig å bygge omdømme og kommunisere uten å oppgi identitet (s. 452) [U].
Å ramme inn personvern som et fellesgode kan gi mer samarbeid enn å ramme det inn som et felles onde (s. 454–455) [U]. Fortsetter samfunnet å diskutere personvern i rent individualistiske termer, vil enkeltpersoner få skylden når de mislykkes (s. 456) [U].

Begrensninger kilden selv nevner¶

Eksperimenter må nødvendigvis utelate faktorer; det er slik eksperimenter fungerer (s. 434) [U].
Den økonomiske og eksperimentelle litteraturen fører ikke uunngåelig til deres konklusjoner (s. 435) [U].
Listen over gruppekjennetegn er ikke uttømmende (s. 440) [U].
Om selskapene har insentiver til å bygge verktøyene, lar de stå åpent; de tar ikke stilling til hvem som bør lage dem (s. 440, note 249) [U].
Motivene bak betinget samarbeid er ikke avklart (s. 445) [U]. Eksperimentene er engangsspill, mens virkeligheten gir flere valgmuligheter (s. 445) [U].
Omdømmesystemer blant venner skaper selv nye utfordringer for personvernet (s. 448, note 279) [U].
De hevder ikke å ha funnet de beste rettspolitiske løsningene (s. 457) [U].

Hva kilden ikke dekker¶

Staten som aktør som samler inn og bruker private data i egen forvaltning. Staten opptrer hovedsakelig som mottaker av selskapers data (Snowden) og som lovgiver og domstol [T].
Norske eller nordiske forhold [T].
Konkret europeisk personvernrett. Europa nevnes bare i forbifarten (s. 432) [T].
S. 385–420 er ikke lest, så det er ukjent hva innledningen og del I inneholder [T].

Mulig relevans for oppgaven¶

Et tydelig eksempel på en kollektiv forståelse av personvern, satt opp mot tilnærminger basert på individuelle rettigheter. Kan brukes som linse for å spørre om offentlige dokumenter rammer inn personvern som noe individuelt eller noe kollektivt [T].
Poenget om at måten samfunnet snakker om personvern på, påvirker atferd (s. 455), kan kobles til en dokumentorientert tilnærming der ordbruken i dokumentene betyr noe [T]. Forfatterne sier selv ingenting om offentlige dokumenter [T].
Kritikken av individuelle rettigheter til innsyn og sletting (s. 457) kan sammenlignes med hvilke rettigheter og verktøy norske dokumenter legger vekt på [T].
Den amerikanske konteksten og det økonomiske vokabularet gjør at overføringen til Norge må begrunnes, ikke tas for gitt [T].

Forbindelser til andre kilder¶

Solove 2011 – Fairfield og Engel siterer Soloves essay fra 2011, Why Privacy Matters Even If You Have Nothing to Hide (Chronicle of Higher Education), om nothing-to-hide-argumentet (s. 446, note 276) [U]. Om dette er samme tekst som Solove 2011 i kildelisten, må sjekkes; der er den oppført som bok [T].
Bauman et al. 2014 og Gros et al. 2017 – Fairfield og Engel bruker Snowden-avsløringene som eksempel (s. 432); tematisk forbindelse [T].
Bear & Mathur 2015 – begge bruker «public good», men Fairfield og Engel bruker det i streng økonomisk betydning (s. 423). Om Bear og Mathur bruker det på samme måte, må sjekkes på deres kort [T].
Fourcade 2017 – tematisk: data, atferdsmodeller og verdiuttak fra forbrukere (s. 429–431) [T].

Nøkkelsitater¶

“Indeed, we contend that privacy is a public good as that term is strictly defined in the economics literature.” (s. 423)

“One way to perceive the problem clearly is to consider lack of privacy as a public bad, to which we all contribute when we post information about ourselves that generates negative spillover effects.” (s. 423)

“Lack of privacy also harms the body politic, and therefore some remedial efforts must be political.” (s. 432)

“The relevant privacy unit is the group, rather than the individual.” (s. 456)

“Tools should not be centered on individual rights of review and deletion, which have proven largely ineffective.” (s. 457)

Åpne spørsmål til Rebekka¶

PDF-en mangler s. 385–420. Har du hele artikkelen, eller bruker du bare del II og utover?
Behandler norske offentlige dokumenter personvern hovedsakelig som en individuell rettighet, eller også som noe kollektivt eller samfunnsmessig? Hvor ser du det?
Forfatterne argumenterer med økonomi og amerikansk rett. Er fellesgodevokabularet nyttig for deg, eller mest som kontrast?
Er staten i dokumentene dine en som beskytter personvern, en som bruker private data, eller begge deler? Fairfield og Engel sier lite om statens egen databruk.
Forfatterne mener at måten vi snakker om personvern på, former atferd. Vil du koble dette til hvordan dokumenter enacter personvern?