Gå til innhold

Hankey, Kerr Morrison & Naik 2018 – Data and Democracy in the Digital Age

Forfatternes rolle

Rapporten er utgitt av The Constitution Society i London (s. 55) [U]. To av forfatterne opplyser at de representerer saksøkeren i saken mot Cambridge Analytica som rapporten beskriver (s. 14, note 28; s. 17, note 41) [U].

Kort fortalt

Rapporten undersøker hvordan data har fått en fremtredende rolle i politiske kampanjer, og hvilke regler som styrer bruken av personopplysninger i slike kampanjer (s. 3) [U]. Den beskriver plattformenes dataøkonomi, Cambridge Analytica-saken og britiske partiers utgifter til digital annonsering (s. 7–26) [U]. Deretter gjennomgår den britisk valglovgivning, GDPR og PECR og finner hull: valgretten ble laget for en verden før stordata, og personvernretten alene er ikke nok (s. 27–42) [U]. Forfatterne konkluderer med at datarettigheter er «neste generasjon menneskerettigheter», og gir seks anbefalinger (s. 43–46) [U].

Problemstilling og hovedpåstand

  • Hvordan kan politikk og regulering utvikle seg slik at de tar i bruk ny teknologi og samtidig ivaretar den demokratiske prosessens integritet? (s. 6) [U].
  • Hovedpåstand: uten innsamling, behandling og salg av store mengder personopplysninger ville politisk påvirkning med data ikke vært mulig (s. 11) [U].
  • Det eksisterende regimet for datarettigheter er en hovedløsning, men endringen som trengs, er kulturell og handler om håndheving, ikke et nytt digitalt rettighetscharter (s. 43) [U].

Teoretisk perspektiv

  • Ingen eksplisitt teoriramme. Bruker begreper som «surveillance capitalism» (tilskrevet Zuboff), «attention economy» og «dataism» (Harari) (s. 5, 7–8) [U].
  • Perspektivet er juridisk og rettighetsbasert: datarettigheter sammenlignes med første generasjons menneskerettigheter (s. 34, 40, 43) [U].

Empirisk materiale og kontekst

  • Britisk kontekst: parlamentsvalgene i 2015 og 2017 og EU-folkeavstemningen i 2016 (s. 20–24, 47–49) [U].
  • Cambridge Analytica / Facebook-saken, basert på medieoppslag, vitneforklaringer for DCMS-komiteen og forfatternes egne søksmål (s. 14–17) [U].
  • Facebooks annonseverktøy solgt til partier: «Custom Audiences», «customer insights» og «look-a-like»-målgrupper (s. 19) [U].
  • Vedlegg 2: Tactical Techs tabell over mer enn 40 teknikker for bruk av personopplysninger i politiske kampanjer (s. 50–52) [U].

Metode

  • Gjennomgang av offentlige kilder, vitneforklaringer og lovverk, og analyse av valgkommisjonens database over valgutgifter (de 30 best betalte leverandørene) (s. 12) [U].

Sentrale begreper

Begrep Hvordan kilden definerer eller bruker det Side U/T
surveillance capitalism Plattformer bygd for å overvåke brukerne kontinuerlig for å kunne tilby skreddersydde tjenester 7 U
micro-targeting with macro effects Personopplysninger gjør individuell målretting mulig, med store politiske virkninger 3, 8 U
data as asset / intelligence / influence Tre kategorier for hvordan individdata brukes i valg 12, 50–52 U
psychographic profile Profiler bygd av data koblet med OCEAN-personlighetsskåren 14, 17 U
data rights «Neste generasjon menneskerettigheter»; et nytt uttrykk for retten til privatliv 43 U
ex ante / ex poste controls Rapportens måte å gruppere GDPR-plikter, tilsynets myndighet og de registrertes rettigheter på 35–38 U

Hvordan personvern og private data forstås

  • Personopplysninger er grunnlaget for politisk påvirkning; teknologiutviklerne har behandlet personvern som et hinder som skal overvinnes, heller enn en rettighet som skal respekteres (s. 7) [U].
  • Personvern er en menneskerettighet: vern av personopplysninger er en egen rettighet i EUs pakt om grunnleggende rettigheter, ikke bare en del av privatlivet (s. 34) [U].
  • Datarettigheter er knyttet til dataene heller enn personen, så jurisdiksjonen følger dataene og blir ekstraterritoriell (s. 40) [U].
  • Den enkeltes personopplysninger kan ha ubetydelig økonomisk verdi; den egentlige verdien ligger i datarettighetene (s. 43) [U].
  • Den enkeltes kontroll er begrenset: de registrerte mangler informasjon og ressurser, og nettet av selskaper gjør reell kontroll svært vanskelig (s. 40) [U].
  • Den britiske personvernloven av 2018 gir politiske partier et eget grunnlag for å behandle opplysninger om politisk oppfatning (s. 39) [U].

Argumenter og funn

  • Plattformenes algoritmiske kuratering gir dem makt til å påvirke brukernes verdensbilde og politiske oppfatninger (s. 9) [U].
  • Det nye er omfanget, dybden og graden av tilpasning i datadrevne kampanjer (s. 11) [U].
  • Over 250 selskaper verden over er spesialisert på bruk av individdata i politiske kampanjer (s. 20) [U].
  • Facebook fikk 2,1 millioner pund fra De konservative i valgkampen 2017; digitale utgifter er langt større enn utgiftene til tradisjonelle medier (s. 21) [U].
  • Snowden-avsløringene gjorde datatilsynene modigere og påvirket GDPR og EU-domstolen (s. 25–26) [U].
  • Britisk valglovgivning (utgiftsgrenser, forbud mot politisk reklame i kringkasting) har i beste fall indirekte virkning på stordataproblemene; politisk reklame på nett er ikke særskilt regulert (s. 27–32) [U].
  • Begrensninger ved GDPR: den dekker ikke aggregerte eller anonymiserte data eller innholdet i falske nyheter, den enkelte har liten kontroll, og tilsynet trenger ressurser (s. 39–40) [U].
  • Seks anbefalinger, blant annet å revurdere artikkel 80(2) i GDPR (kollektive klager), etiske retningslinjer for politiske kampanjer, nye utgiftsgrenser og åpenhet om utgifter (s. 4, 44–46) [U].

Begrensninger kilden selv nevner

  • Utgiftstallene er satt sammen fra offentlige data og medieoppslag; at det ikke går an å få nøyaktige tall, er i seg selv en del av problemet (s. 12–13) [U].
  • Bildet av hva Cambridge Analytica gjorde, er langt fra fullstendig (s. 14) [U].
  • Det finnes svært lite belegg så langt for at datateknikkene virker (s. 23) [U].
  • Teknologi i politikken generelt ligger utenfor rapportens rammer (s. 5, note 5) [U].

Hva kilden ikke dekker

  • Norge eller Norden [T].
  • Statens egen bruk av personopplysninger, bortsett fra Snowden-avsløringene (s. 25–26) [T].

Mulig relevans for oppgaven

  • Viser et rettighetsbasert argument der personvern er en menneskerettighet og en forutsetning for demokrati, noe som kan sammenlignes med hvordan norske dokumenter begrunner personvern [T].
  • Poenget at offentlige data (folketelling, helse, trygd) kan selges videre og brukes politisk (s. 50), berører statens rolle som dataforvalter [T].
  • Drøftingen av hvor personvernreguleringen slutter og valgretten begynner, kan være relevant hvis norske dokumenter fordeler ansvar mellom myndigheter [T].

Forbindelser til andre kilder

  • Steiger 2019 – tematisk: Cambridge Analytica og koblingen mellom personvern og demokrati; Steigers kapittel står i en bok om stordata og politiske kampanjer [T].
  • Richardson et al. 2019 – tematisk: stordata, politiske kampanjer og rett [T].
  • Bauman et al. 2014 – tematisk: Hankey m.fl. beskriver Snowden-avsløringene som det første steget i et kulturelt skifte (s. 25) [T].
  • EEAS 2025 – tematisk: manipulasjon av informasjonsrommet i valg [T].

Nøkkelsitater

“In short, without the collection, processing and selling of vast amounts of personal data, the use of this data for political influence would not be possible.” (s. 11)

“There are no democratic checks or controls on this power.” (s. 18)

“given the scale of activities discussed above, data protection alone is insufficient to ensure lawful and appropriate behaviour which does not undermine democratic values.” (s. 40)

“Data rights are the next generation of human rights. They are a new-world expression of the traditional right to privacy.” (s. 43)

Åpne spørsmål til Rebekka

  • Er rapporten med i oppgaven som bakgrunn om data i valg, eller som eksempel på hvordan sivilsamfunnet rammer inn datarettigheter?
  • Drøfter norske dokumenter politiske partiers bruk av personopplysninger?
  • Hvordan vurderer du at to av forfatterne er part i søksmålene de beskriver?