Marres 2005 – Issues spark a public into being¶

Manussider

PDF-en er et forfattermanus paginert 1–15. Kapitlet kom ut i Making Things Public (Latour og Weibel, red., MIT Press 2005) (s. 1), men bokens sidetall står ikke i PDF-en. Siterer Rebekka boken, må sidehenvisningene sjekkes mot den.

Kort fortalt

Marres går tilbake til debatten mellom Lippmann og Dewey på 1920-tallet for å spørre hvilken rolle objekter – de praktiske tingene politikk handler om – spiller i demokratiet (s. 1–3) [U]. Hun hevder at Lippmann og Dewey snudde det vanlige synet på hodet: komplekse, ukjente saker er ikke et hinder for demokratiet, men det som gjør offentlig engasjement mulig (s. 2, 6–7) [U]. En offentlighet kalles frem når folk berøres av en sak som eksisterende institusjoner og fellesskap ikke klarer å håndtere (s. 7–9) [U]. Deretter oppdaterer hun Dewey: i dag finnes det mange mulige adressater, og offentligheter er ofte splittet av uenighet (s. 11–12) [U].

Problemstilling og hovedpåstand¶

Utgangspunkt: vi vet påfallende lite om hvilken rolle objekter spiller i demokratisk politikk (s. 1) [U].
Hun vil undersøke påstanden om at komplekse saker gjør offentlig engasjement i politikken mulig, og bruke den til å beskrive objektenes rolle i dagens demokratiske praksis (s. 2) [U].
Hovedpåstand: offentligheter kalles frem av saker (s. 3); saker kaller en offentlighet til live, og offentlighetens engasjement står i sakenes tjeneste (s. 13) [U].
En politikk som dreier seg om de problemene folk faktisk er innvevd i, kan være demokratisk (s. 14) [U].

Teoretisk perspektiv¶

Amerikansk pragmatisme: Lippmanns Public Opinion og The Phantom Public, og Deweys The Public and Its Problems (s. 1–2) [U].
Westbrooks Dewey-biografi om hvordan Dewey overtok Lippmanns problemformulering, men forkastet løsningene hans (s. 3) [U].
Annemarie Mols uttrykk «the what of politics» (s. 3) [U].
Kierkegaard om offentligheten som et «fantom» (s. 12–13) [U].
Michael Warner om offentligheten som en relasjon mellom fremmede (s. 10, note 20) [U].
Tanken om at handlekraft (agency) er fordelt (s. 13) [U].

Empirisk materiale og kontekst¶

Ingen empirisk studie. Nærlesning av Lippmann og Dewey, med samtidige eksempler: genmodifisert mat og tilgang til aidsmedisiner (s. 10–12) [U].
Kontekst: publisert i utstillingskatalogen/antologien Making Things Public (s. 1) [U].

Metode¶

Begrepsmessig argument gjennom nærlesning av klassiske tekster, fulgt av hennes egne tilføyelser til Deweys argument (s. 11–13) [U].

Sentrale begreper¶

Begrep	Hvordan kilden definerer eller bruker det	Side	U/T
issue / public affair	En sak der konsekvensene rekker ut over dem som er direkte involvert; det er dette som kaller frem en offentlighet	9, 14	U
public	(Dewey) Alle som berøres av indirekte konsekvenser av handlinger i så stor grad at det trengs systematisk omsorg for dem	8	U
community of strangers	Aktører som er felles innvevd i en sak, men ikke hører til samme sosiale verden	10	U
objects of politics	De praktiske tingene politikk handler om; «the what of politics»	1, 3	U
spontaneous democracy	(Lippmann) Det moderne idealet om at enhver kan styre egne saker, så lenge omgivelsene begrenses til det han kjenner	5	U
phantom public	(Lippmann, etter Kierkegaard) Offentligheten som delvis forestilt; Marres ser dette som en mulig kilde til handlekraft	12–13	U
addressee	Institusjonen som utpekes til å håndtere en sak; å finne den er en fordel ved offentlig engasjement	11–12	U

Hvordan personvern og private data forstås¶

Tema ikke behandlet. Informasjon dukker bare opp som spørsmålet om bedre informasjon er løsningen på demokratiets problemer, noe Lippmann og Dewey avviser (s. 6) [U].

Argumenter og funn¶

Lippmann observerte at det i teknologiske samfunn ofte er uklart hva som er gjenstand for offentlig debatt og beslutninger (s. 3) [U].
Moderne demokratiteori har ikke plass til ukjente, sammenfiltrede objekter, ifølge Lippmann (s. 4–6) [U].
Lippmann og Dewey avviste at god informasjon eller enkle problemformuleringer er nødvendige vilkår for demokrati (s. 6) [U].
Enkle, kjente problemer håndteres av eksisterende institusjoner; de vanskeligste problemene, som institusjonene ikke klarer, er «offentlighetens problemer» (s. 7) [U].
En offentlighet er ikke et sosialt fellesskap; den trengs nettopp når det ikke finnes noe fellesskap som kan ta seg av en sak (s. 9) [U].
Deweys oppgave for offentligheten er å «gjenskape staten» (re-make the state) (s. 11) [U].
Marres går bort fra Dewey: det finnes ikke én stat, men mange mulige adressater, og de som berøres, står ofte mot hverandre (s. 11) [U]. En sak er også en anledning til uenighet (s. 12) [U].
Offentlighetens fantomaktige karakter kan være en kilde til «press» rettet mot bestemte institusjoner (s. 13) [U].

Begrensninger kilden selv nevner¶

Lippmann og Dewey skrev for nesten hundre år siden, og noen av observasjonene deres må oppdateres (s. 2) [U].
Dewey bygde på antakelser som ikke kan gjøres i dag (én stat, en samlet offentlighet) (s. 11) [U].
Det er mange flere punkter der argumentene deres kunne vært justert (s. 13) [U].

Hva kilden ikke dekker¶

Offentlige dokumenter som sådan [T].
Personvern eller personopplysninger [T].
Empirisk analyse av en bestemt sak; eksemplene er korte [T].

Mulig relevans for oppgaven¶

Begrepet issue, som Asdal 2015 bygger på og argumenterer mot, kommer fra denne tradisjonen (se Asdal-kortet) [T].
Marres spør hvilken institusjon som skal være adressat for en sak (s. 11–12). Det samme kan spørres om digitalt personvern: hvilke instanser peker de norske dokumentene på [T]?
Påstanden om at informasjon ikke er løsningen (s. 6), kan stå i kontrast til dokumenter som behandler informasjon til borgerne som svaret på personvernproblemer [T].

Forbindelser til andre kilder¶

Asdal 2015 – Asdal bygger på STS-begrepet issue (Marres 2005, 2007), men Marres 2005 som hun siterer, er doktoravhandlingen No issue, no public, ikke dette kapitlet [T – fra Asdal-kortet]. Dette kapitlet har et avsnitt med samme tittel, «No issue, no public» (s. 7) [U].
Marres 2007 – samme forfatter, videreutvikler issue-begrepet [T].
Solove 2011 – begge bruker Dewey, men til ulike poeng: Solove om individ og samfunn, Marres om saker og offentligheter [T].

Nøkkelsitater¶

“To begin with, it should be admitted that we are pretty clueless about the role of objects in democratic politics.” (s. 1)

“Or rather, they show how objects of politics have played a crucial role in democratic politics all along, that publics are called into being by issues.” (s. 3)

“The emergence of a strange, unfamiliar, complex issue, they posited, is an enabling condition for democratic politics.” (s. 7)

“When issues call publics into being, those that are implicated better be prepared to disagree.” (s. 12)

“The public adopts problems that no one is currently taking care of, so as to identify an addressee for these […] issues, which may take care of them.” (s. 13–14)

Åpne spørsmål til Rebekka¶

Siterer du bokversjonen? I så fall må sidetallene sjekkes mot Making Things Public.
Har digitalt personvern i Norge «kalt frem en offentlighet», eller håndteres det av eksisterende institusjoner uten noen offentlighet?
Hvilke adressater (Datatilsynet, departementer, EU …) peker dokumentene på når det gjelder personvern?
Bruker du issue-begrepet mest via Asdal, eller direkte fra Marres?