Solove 2011 – Nothing to Hide (delen «Values»)¶

Kort fortalt

Solove hevder at debatten om personvern og sikkerhet forvrenges av feilaktige antakelser om hva personvern er (s. 21, 33) [U]. Nothing-to-hide-argumentet forutsetter at personvern handler om å skjule noe galt. Men personvern er en mangfoldig samling problemer, og mange av dem gjelder hvordan myndighetene behandler data, ikke hva de finner (s. 24, 26–29) [U]. Han kritiserer også at valget fremstilles som alt eller ingenting (s. 33–37), og at domstolene overlater vurderingen til sikkerhetsekspertene (s. 38–46) [U]. Til slutt argumenterer han for at personvern må forstås som en samfunnsverdi, ikke bare en individuell rettighet (s. 47) [U].

Problemstilling og hovedpåstand¶

Delen har undertittelen «How We Should Assess and Balance the Values of Privacy and Security» (PDF-side 2) [U].
Nothing to hide: argumentet bygger på feilaktige antakelser om personvern og dets verdi (s. 21). Kjernen i problemet er at det ser på personvern som hemmelighold (s. 27, 29) [U]. Stilt overfor mangfoldet av personvernproblemer ved myndighetenes innsamling og bruk av data har argumentet til slutt ingenting å si (s. 32) [U].
Alt eller ingenting: påstanden om at personvern og sikkerhet utelukker hverandre, er en feilslutning; å gi opp personvern gjør oss ikke automatisk tryggere (s. 34) [U]. Det egentlige valget står mellom et sikkerhetstiltak med tilsyn og regulering og et tiltak som er helt opp til den utøvende makt (s. 37) [U].
Ettergivenhet (deference): domstolene bør ikke overlate til myndighetenes sikkerhetseksperter å vurdere hvor effektivt et tiltak er (s. 39–40) [U].
Ikke bare individuelt: personvern bør veies for alle i samfunnet, ikke bare for den som fører saken (s. 47) [U].

Teoretisk perspektiv¶

Pragmatisme: Dewey om at måten et problem formuleres på, former løsningen (s. 24), og om at individets og samfunnets beste henger sammen (s. 49–50) [U]. Solove slutter seg uttrykkelig til Dewey (s. 50) [U].
Robert Post: personvern som samfunnets forsøk på å fremme sivilitet; en indre dimensjon ved samfunnet (s. 50) [U].
Han tar avstand fra individualistiske rettighetsteorier (Emerson, Fried; s. 48) og fra Etzionis kommunitarisme, som etter hans syn deler samme motsetning mellom individ og samfunn (s. 49) [U].
Motparter i sikkerhetsspørsmålet: Eric Posner og Adrian Vermeule (s. 34, 40–41) og Richard Posner (s. 40) [U].
Litterære metaforer: Orwells Nineteen Eighty-Four og Kafkas Prosessen (The Trial) (s. 25–26) [U].
Bruce Schneier om nothing-to-hide-argumentet og security theater (s. 21, 27, 45) [U].

Empirisk materiale og kontekst¶

Ingen systematisk empiri. Bruker eksempler, sitater, rettssaker og statistikk [T].
Eksempler på nothing-to-hide-argumentet: et britisk kampanjeslagord for overvåkingskameraer (s. 21–22), blogger og kommentarer på Soloves egen blogg Concurring Opinions (s. 22–23) [U].
Amerikanske saker og politikk: NSAs overvåkingsprogram (s. 33), New Yorks visitasjonsprogram i T-banen og MacWade v. Kelly (s. 38–39), rettspraksis om Fourth Amendment (s. 35, 48) [U].
Meningsmålinger fra Pew (2002) og Rasmussen (2005) om overvåking (s. 36) [U].
Statistikk over dødsfall fra terror sammenlignet med andre dødsårsaker (s. 43) [U].
Kontekst: USA etter 11. september 2001 [T – utledet av eksemplene].
Sluttnotene er ikke med i PDF-en, så kildene bak de nummererte notene kan ikke sjekkes [T].

Metode¶

Normativt, rettsfilosofisk argument, bygget ved å ta et argument fra hverandre og undersøke antakelsene bak det (s. 21, 31–32) [T – karakteristikk].
Kritisk lesning av domstolenes begrunnelser, særlig MacWade v. Kelly (s. 38–39) [U].
Bruker analogier og metaforer (Orwell/Kafka, den synkende båten, miljøskader) som redskaper i argumentasjonen (s. 25–26, 30, 34) [U].

Sentrale begreper¶

Begrep	Hvordan kilden definerer eller bruker det	Side	U/T
nothing-to-hide argument	At personverninteressen stort sett er liten, slik at avveiningen mot sikkerhet blir en gitt seier for sikkerheten	21	U
personvern som mangfold	Ikke én kjerne, men ulike ting som ikke deler ett felles element, men ligner hverandre	24	U
orwellske vs. kafkaske problemer	Orwell: overvåking, hemning og sosial kontroll. Kafka: informasjonsbehandling (lagring, bruk, analyse) i et byråkrati som nekter folk å ta del	25–26	U
aggregation	Små, uskyldige opplysninger blir avslørende når de settes sammen	27	U
exclusion	Folk vet ikke hvordan opplysninger om dem brukes, og får ikke se eller rette dem; en maktubalanse mellom individ og myndigheter	27–28	U
secondary use	Opplysninger innhentet til ett formål brukes til et annet uten samtykke	28	U
distortion	Registre er forenklende og kan gi et forvrengt bilde av en person	28	U
all-or-nothing fallacy	At personvern og sikkerhet utelukker hverandre	34	U
deference	At domstolene overlater vurderingen av et tiltaks effekt til den utøvende makt	38–39, 42	U
security theater	(Schneier) Tiltak som får folk til å føle seg tryggere uten å gjøre dem tryggere	45	U
personvern som samfunnsverdi	Samfunnet beskytter individet for samfunnets egen skyld; samfunnsinteresser på begge sider av vektskålen	47, 50	U

Hvordan personvern og private data forstås¶

Som et mangfold av problemer, ikke én ting; det kan ikke reduseres til hemmelighold (s. 24–25, 27) [U].
Som et spørsmål om makt og struktur mellom mennesker og den moderne statens institusjoner (s. 26, 28) [U]. Skadene er byråkratiske: likegyldighet, feil, misbruk, frustrasjon og mangel på åpenhet og ansvarlighet (s. 27) [U].
Som noe som forvitrer gradvis, slik visse miljøskader oppstår gjennom mange små handlinger over tid (s. 30) [U].
Som en rettighet som veies mot sikkerhet, der vern som regel betyr tilsyn og regulering, ikke forbud (s. 35–37) [U].
Som en samfunnsverdi: personvern er selv en form for sosial kontroll som springer ut av samfunnets normer (s. 50) [U].
Personopplysninger omtales hovedsakelig som noe myndighetene samler inn, setter sammen, lagrer og bruker (s. 21, 27–28, 31) [U].

Argumenter og funn¶

Måten problemer forstås på, har stor betydning for de rettslige og politiske løsningene (s. 24) [U].
Domstoler, lovgivere og andre ser ofte ikke at personvern står på spill, fordi problemet ikke passer med deres forståelse av personvern (s. 25) [U].
Rettslige og politiske løsninger er for opptatt av overvåking (Orwell) og for lite av informasjonsbehandling (Kafka) (s. 26) [U].
Myndighetenes innsamlingsprogrammer er problematiske selv om de ikke avdekker noe folk vil skjule (s. 27) [U].
Et program kan rettferdiggjøres på to måter: ved å benekte at det finnes et problem, eller ved å innrømme problemet og hevde at fordelene veier tyngre. Den første påvirker den andre (s. 29) [U].
Krever man skader av typen «døde kropper», slik også noen personvernforkjempere gjør, blir få personvernproblemer anerkjent (s. 29–30) [U].
Myndighetene kan også skade folk utilsiktet, gjennom feil eller slurv (s. 31) [U].
Å verne personvern betyr sjelden å stanse et sikkerhetstiltak; som regel betyr det tilsyn, for eksempel krav om rettens godkjenning etter Fourth Amendment (s. 35–36) [U]. Meningsmålinger stiller alt-eller-ingenting-spørsmål og utelater rettslige kjennelser (s. 36–37) [U].
Stiller ikke domstolene spørsmål ved om sikkerhetstiltak virker, vinner sikkerhetsinteressen nesten hver gang (s. 41) [U].
Det er viktig at ekspertene må begrunne beslutningene sine; god politikk bør ha god begrunnelse (s. 42) [U].
Mangel på ettergivenhet er også bra for sikkerheten, fordi tjenestepersonene må være nøye og stå til ansvar (s. 45) [U].
Når personvern veies som én persons interesse mot samfunnets sikkerhet, vinner samfunnet nesten alltid (s. 47, 49, 51) [U].

Begrensninger kilden selv nevner¶

Tidligere erfaring med terror er ikke nødvendigvis en god pekepinn for fremtiden (s. 43) [U].
Frykt må tas med i betraktningen, selv når den er irrasjonelt høy (s. 43) [U].
Domstolene bør ikke være skråsikre (s. 39–40) [U]. Ekspertene kan til syvende og sist ha rett (s. 46) [U].
Den utøvende makt kan være rett instans til å utvikle sikkerhetstiltak, men ikke til å avgjøre avveiningen (s. 41) [U].
Orwell-metaforen kan passe for myndighetenes overvåking av borgerne (s. 25) [U].

Hva kilden ikke dekker¶

Delen som er lest, handler om USA og nasjonal sikkerhet. Europa, personvernlovgivning og Norge behandles ikke på disse sidene [T].
Selskapers innsamling og bruk av data omtales knapt; oppmerksomheten er rettet mot myndighetene [T].
Resten av boken (andre deler) er ikke lest [T].

Mulig relevans for oppgaven¶

Av pilotkildene er dette den som mest direkte handler om statens innsamling og bruk av personopplysninger, som er kjernen i problemstillingen [T].
Inndelingen (aggregation, exclusion, secondary use, distortion; s. 27–28) kan brukes som sjekkliste for hvilke problemer offentlige dokumenter nevner, og hvilke de ikke nevner [T].
Poenget om at måten et problem forstås på, former løsningen (s. 24), kan leses sammen med Asdal om hvordan dokumenter former saker [T].
Skillet mellom å benekte et problem og å innrømme det men veie det (s. 29) kan brukes til å spørre hvordan offentlige dokumenter begrunner bruk av data [T].
Den amerikanske konteksten gjør at overføringen til Norge må begrunnes [T].

Forbindelser til andre kilder¶

Fairfield & Engel 2015 – siterer Solove om nothing-to-hide-argumentet (Fairfield & Engel s. 446, note 276). Setningen de siterer fra Soloves essay fra 2011, om avsløring av hemmeligheter og «Peeping Tom», står også i denne boken (s. 25) [U]. Begge hevder at personvern er mer enn et individuelt anliggende, men fra ulike tradisjoner (økonomi mot pragmatisme og jus) [T].
Asdal 2015 – tematisk: begge legger vekt på at måten et problem eller en sak formuleres på, påvirker hvordan den håndteres (Solove s. 24) [T].
Bauman et al. 2014, Gros et al. 2017 – tematisk: overvåking og sikkerhet [T].
Foucault 2008 – tematisk: Soloves orwellske overvåkingsproblemer (hemning, sosial kontroll; s. 25) mot Foucault om panoptisme. Solove siterer ikke Foucault på disse sidene [T].

Nøkkelsitater¶

“Privacy, however, is too complex a concept to be reduced to a singular essence.” (s. 24)

“The deeper problem with the nothing-to-hide argument is that it myopically views privacy as a form of secrecy.” (s. 27)

“This issue isn't about what information people want to hide but about the power and the structure of government.” (s. 28)

“The choice is not between a security measure and nothing, but between a security measure with oversight and regulation and a security measure at the sole discretion of executive officials.” (s. 37)

“Privacy should be understood as a societal value, not just an individual one.” (s. 47)

Åpne spørsmål til Rebekka¶

Bruker du bare delen «Values» (s. 21–52), eller også andre kapitler i boken?
Hvilke av Soloves problemer (aggregation, exclusion, secondary use, distortion) kjenner du igjen i de norske dokumentene, og hvilke mangler?
Behandler dokumentene personvern som noe som skal veies mot andre verdier (sikkerhet, effektivitet, innovasjon)? Hva ligger i så fall i hver vektskål?
Solove skriver om sikkerhet i USA. Holder argumentet hans for en norsk stat som først og fremst bruker data til velferd og forvaltning?
Fairfield og Engel og Solove sier begge at personvern ikke bare er individuelt, men av ulike grunner. Hvilken av disse forståelsene, om noen, finner du i primærdokumentene dine?